14. September 2014 . . .
Catalyzator dechiffrerer omgivelsene . . .
Først: Undskyld min fraværende tilstedeværelse . . . kroppen har protestert på manglende medisinering og den er desverre ikke på bedringens vei. Nå som “superdoktor” har flyttet til utilgjengelige områder av østlandskartet, eksosområdet Oslo sentrum, så har jeg mått legge inn årene hva gjelder medisineringen og jeg trodde jo at det skulle gå greit i og med den lave doseringen og at det ikke var ment som en varig medisinering uansett etter hva jeg forsto. FEIL ! kroppen streiker , kroppen er vond og kroppen blir værre og svakere og dummere for hver dag. Bare noe så enkelt som å bruke pc for å sjekke meil har mange dager mått ligge i bero og bloggdagboka har på ingen måte vært prioritet for å si det sånn . . . Jeg drømmer om å klare å få besøkt “superdoktor” for å få nye resepter men begynner nå å innse at det kan bli veldig vanskelig.
Det er nå faretruende nærme den kaldere tiden på året og høstfargene er begynt så smått å krype inn mot omgivelsene.
Jeg har aldri forstått hvorfor jeg ikke har bygget en takterrasse ? når jeg måtte opp på taket for å fikse utelyset som sviktet så fant jeg ut at høsten ikke var så nærme som jeg trodde alikevel . . . bare så synd at det ikke kan sees her inne i den vindusfattige garasjehula jeg camperer i.
BLI LYS ! Da nattemørket grep om seg innover i skogen måtte jeg jo titte ut og sjekke om det virka, midlertidig “montering” med skjøteledning til en stikkontakt i garasjegarasjen gjør nytten til mitt nye fenomenalistiske utelys på tunet, kanskje jeg får spennende besøk som gir etter for mitt evindelige mas om hjelp til alt mulig og ordentlig montering hihihi 🙂 (det nye lyset er forøvrig LED og har fotocelle så nå sparer jeg så mye strøm at jeg nesten kunne hatt vei-lys gjennom hele krattskogen og hjem)
Jeg elsker lys 🙂 og jeg trives veldig mye bedre når ting som har gått i stykker blir reparert. Noen bør reparere seg selv . . . (les stykket nedenfor) Jeg skulle ønske det var like enkelt å reparere en “venn” som reparasjon av et utelys.
– – – – – – – – – –
Pent brukt egoistvenn gis bort mot dekning av porto . . .
Hei så koselig å se deg, hvordan står det til ?
(Jeg ble glad for å se et kjent ansikt da jeg tittet ut av mitt provisoriske dørflak som holdt den værste vinden og nattens høstkulde på avstand.
Jeg hadde hørt bilen men kjente ikke igjen lyden eller lysene og blir jo litt engstelig når det kommer ukjente på besøk her i skogen midt på natta.)
Han: Jeg er så sliten, måtte bare ha noen å snakke med litt, har vært i nabolaget og gjort en jobb for noen kjente.
Jeg: En kopp te ?
Han: Ja takk.
(Jeg tenkte at nå kanskje jeg kunne få hjelp til å bære ut den gamle digre tunge tv’n og tenk om jeg kunne få hjelp til å fikse den ødelagte lysbryteren også ?
Jeg nevnte det i raske ordlag for han, når noen kommer på besøk og har visse kvalifikasjoner, muskler og kompetanse, så tenker jeg ofte egoistisk om bistand og fiksing av diverse problemer jeg sliter med, kan ikke nekte for at jeg nok skremmer bort de fleste med mitt stadige behov for hjelp til alt mulig.)
Jeg: Hvordan står det til hjemme ?
Han: Jeg har det ikke bra, synes du at jeg er sær ?
Jeg: Sær ?
Han: Vi går til rådgivning, jeg sliter, ingenting jeg gjør er bra nok.
Jeg: Gjør dere noe sammen ?
Han: Hun orker ikke, vil ikke være med på noe lenger, er bare sliten hele tiden.
Jeg: Hun har vel noen interesser ? hobby ?
Han: Ja, men det er ikke noe jeg driver med. Jeg tror jeg må begynne å trene igjen, løpe i skogen, skog og natur er godt for både kroppen og psyken.
Jeg: Går dere turer sammen ?
Han: Nei, hun klarer ikke holde følge med meg.
Jeg: Det er nok heller du som må prøve å holde hennes tempo, så kan du ta løpeturen din etterpå hvis føler for det.
(Nå hadde kjernen av problemet blitt avslørt men han forsto det nok ikke, dette var jo ikke første gangen han var innom i nattens mulm å mørke for å prate og jeg hadde nok bare ikke villet innse det de første gangene men han var den samme sære egoisten som han alltid hadde vært.
Tv’n sto på samme plassen og lysbryteren virka like lite da han reiste, hjem for å forberede seg til morgendagen, han skulle avgårde til fjells med kamerater på jakttur.
Hun blir nok værende hjemme med barnepass, tretthet og ensomheten, hun er jo gift med en egoist, og hun har me.)
Alt for lenge siden jeg har tittet innom ! sånn er det når alt går i høyt tempo,
tenker på deg hver gang jeg tar på meg de fine strømpene 🙂 egoistvenner er der ikke mye å gjøre med, bare å håpe at de for sin egenskyld våkner en dag.
klemmer fra vestlandet 🙂
Heisann hoppsann 🙂 Koselig å titta inn til deg igjen. Skal lesa litt rundtom etter kvart, men blei den siste nett no. Er det ikkje mulig å få ein resept utskrevet via tlf, så slepp du lange vegen. Tenke h*n kjenner deg og om du har fått det samme før, så bør det gå heilt knirkefritt. Send h*n eit brev om det, eller ring kontoret, så ordna dei det heilt sikkert. Kjekt du har hatt hjelp av det du har fått, og veldig leit du blir verre igjen uten, så håpa inderlig det ordna seg greit, Oslotur eller ei 🙂
Iblant ser vi ikkje så godt sjøl nei, det som er åpenbart for andre. Håpa besøket ditt skjønna etterkvart.. men noen gjør vel aldri det før det er for seint..
God klem til deg, håpa du får fine høstdaga framover 🙂
Innom på natterstid, for å lese bloggen din. Jeg er ikke sikker på at denne fyren kommer innom igjen, men kanskje han leser og får en “aha” av seg selv. Ønsker deg alt godt videre og måtte an annen komme og hjelpe deg.
hei på deg, ser at kommentaren min i går har flygt ut i den store verden , ikkje at det er det store tapet for menneskeheten, men eg ville no seie hei og hopp og koseleg å sjå deg og at du slett ikkje må tenkje på å beklage at du kkje har vore her, enn der, slik er det veit du, du bestemmer 🙂
Er enig med Ingar her, neste gong kan han fyren godt gjere litt forefallent før han får kaffe og prat. Livet er ikkje så enkelt og vi klagar litt/ ser vår eigen navle nokon og ein kvar av oss.
Eg håpar og ynskjer for deg at du får styrke til reisa til hjelp for deg!!
Her er snøen vist seg i jella mine, eg kjenner at kulden trnger seg inn i huset og kroppen, her må nok meir ovnar på. Surt er her også. Lysare dagar kjem nok 🙂
Marieklem med ynskje om ein fin kveld vidare og gode dagar
Heisan unge dame, ser at du får lite hjelp, og da er det synd at jeg bor på andre siden av fjellet.Skulle så gjerne vært å hjulpet deg, og snikkra sammen noen pannekaker 🙂 Håper at jeg er på dine kanter neste sommer, for i vinter tror jeg det ikke blir.Men ønsker deg det beste, og at du får muligheten å komme deg til Oslo.Klem fra den gamle mannen 🙂
Heisann Ingar 🙂
Så koselig at du ramlet innom med en støttende kommentar, ja… jeg burde kanskje være litt mer “planleggende” men automatikken min er nok ikke så beregnende så jeg får nok bare akseptere at slik er det. Men samtidig må jeg jo nevne at jeg ikke kjenner begge sider i den omtalte saken og det kan være at jeg urettferdig kritiserer ensidig (selv om jeg jo erfarer personlig i saken også) VelVel… Nå nyter jeg høstfarger utenfor glugga her og håper vi får en lang varm og fin høst. Med mitt elendige tempo for tiden må jeg vel egentlig begynne å planlegge jula allerede hehehe vinteren er faretruende nærme . . .
Det er nok opptil flere av oss som har vært innom den egoistgreia du beskrev. Da kan det være veldig nyttig med noen utenfra som kan kalibrere perspektivet slik du prøvde å gjøre. Om de tar hintet første gang er ikke sikkert, men når denne karen kommer neste gang synes jeg du skal ta “betaling” (dvs praktisk hjelp) før han får en kopp te og gode råd! 😉